Ungdomstrinnet og puberteten ansporer et nytt livsavsnitt. En helt ny kjærlighetsevne er i utvikling, og den er egentlig av et altomfattende slag; en evne til å idealistisk å forbinde seg med alle mennesker. Et grunnleggende trekk er ungdommenes engasjement. Idealer og idoler beundres uten forbehold, mens samfunnsautoriteter som foreldre, lærere eller politikere ikke alltid har samme status. Det er kort vei fra det riktige til det gale, fra lys til mørke. Vi er ikke inne i farvevalørenes og nyansenes tid, men i kontrastenes. Tatt på alvor kan denne perioden med rette kalles svart/hvitt-tenkningens tid. Og det må få sine pedagogiske konsekvenser.

Skolens viktigste oppgave i denne situasjonen er av forebyggende art; den må gi ungdommene noe å interessere seg for, må vise at virkeligheten er spennende og meningsfylt og at viktige oppgaver venter dem.

I Steinerskolen er det spesielt to pedagogiske grep som benyttes for å nå dette målet; undervisningen må være engasjerende og aktuell, og elevene bør selv delta i den dialog enhver god undervisning bør være. Samtidig må den være nøktern og orientert mot fakta, konkrete opplysninger og sikker viten. Det andre grepet er at det må stilles krav, at de lærer seg å oppleve at bare gjennom overvinnelse av en viss ulyst kommer det et resultat som man kan glede seg over. Læringen må bli et ansvar elevene tar på seg.